Valpene er tre uker

Tida går i full fart, nå er det allerede tre uker siden valpene kom til. De har nå fått smake litt oppblødt mat med litt surmelk, og alle synes det smakte fortreffelig! De får litt valpefor fire ganger pr dag fra nå av, etter å ha fått melk fra Nemi. De virket litt urolige et par dager, og virket som de ikke ble helt mette og var klar for litt velling. Alle så nær som to stk veier nå 1,75 kg, så de er ikke akkurat noe puslinger.... Den minste hannhunden tar innpå og er nå 1,6 kg, men klatremusen vår er 2,05. Nå har klatremusen lært å komme seg inn og ut av kassen selv, og vi har lagt til ett bord til i høyden, men det er ikke lenge til hun klarer den også. Da tar vi vekk øverste bord og litt av fronten i kassen, slik at de selv får gå inn og ut av den. Aviser ligger i et hjørne og de fleste går på den når de skal gjøre stort. Nemi er sammen med dem på natta og størstedelen av dagen. Hun passer på, løfter inn de som evt. Ikke kommer seg tilbake i kassen, og vasker og steller.

vi koser oss sammen med valpene når de er våkne, men enda soves det mye🙂. Om et par uker allerede, skal valpene forhåndsregistreres. Og over helga er det tid for ny ormekur for store og små. Mamma Nemi ble vaksinert for mindre enn seks måneder siden, så de får ingen vaksine før de blir tre måneder. Avtale om chipping og veterinærattest er gjort, og blir utført etter jul. Kloklipping tar vi etter behov, og tar det som en del av den daglige sjekk og kosing med hver enkelt valp. Nå har seks av de sju valpene funnet seg flotte hjem, som alle gleder seg til å få hjem det nye familiemedlemmet. Den siste valpen kommer vi kansje ikke til å reklamere så mye for..... Kjenner jo at det blir rart å sende fra seg alle denne gangen.... Har tro på at disse småtassene kan bli noen rasere når de vokser opp.

  • Tispe nr 7

    Tispe med mørk skimmel, kort pels med god underull. Noe mindre i fjeset. Øyenbryn, og hår på rand på ører. Vi tror det blir litt bart her også - ligner på Pappa som hadde sparsomt som liten med barter nå. Vi får se om et par uker. Liker å kose med oss eller en av sine søsken.

  • Tre uker

    Amanda av Lillealm

  • Tispe nr6

    Stor og viljesterk tispe som er matglad, men stopper når hun er mett. Tidlig med det meste. Klatrer inn og ut av valpekassen når hun ønsker. Rolig og kosen i fanget. Kort pels med god underull. Bart. Mørkere skimmel

  • Tre uker

    Saksi av Lillealm

  • Hannhund nr5

    Hannhund som var minst i vekt, men tar stadig innpå de andre. En ivrig kar som bruker hodet for å få mat i konkurranse med de som er større. Bart. Noe kortere i kroppen. God pels, noe lengre.

  • Tre uker

    Scott av Lillealm

  • Hannhund nr4

    Hannhund med tett pels og underull. Noe lengre. Bart. Hjerte på venstre rygg/hofte

  • Tre uker

    Storm av Lillealm

  • Hannhund nr2

    Hannhund med noen mørke flekker. Lengre i kroppen, god pels. Bart.

  • Tre uker

    Tell av Lillealm

  • Tispe nr1

    Rolig og avbalansert tispe med god pels med middels dekkhår og god underull. Bart. Lysere skimmel

  • Tre uker

    Bjørk av Lillealm

Søskenkjærlighet

To og en halv uke

De tre musketerer en uke gammel. Her går det kun i spising og soving ! Det er rolig i valpekassa, Nemi vasker og ammer og alt er vel.

DAG2: Tiden går med til spising og soving. Nemi ser ut til å ha det bedre nå, og har roet seg mer i kassen, og har ikke synlig vondt lenger. 5 av 7 har fått flekk midt på ryggen bak:-) Matlysten er på topp hos både mor og barn

DAG 1, 16.11.13

  • Nr8

    DØD hannhund

    475 g.

    Han skal ligge gravlagt på hytta på Saltfjellet, der rypene kakler og mor Nemi elsker å jakte.

  • Overskrift

    Denne lille tassen fant vi død i kassen kl 07 morgenen etter. Han lå i fostersekken enda, så Nemi hadde ikke hatt flere krefter til å frigjøre. Vi var sikre på at hun var tom etter nr 7, da hun sov å var fornøyd kl 03, 4 timer etter siste valp. Veterinærene sa det var 6 etter røntgenbildet tatt på dag 48, så at det var hele 8 kunne vi ikke drømme om. Klarte heller ikke å kjenne at det var noen igjen etter nr 7 kom ut

Historien om Nemi's parring, drektighet og fødsel 2013

Da Nemi endelig fikk sin 1. ak, bestemte vi oss for at tiden var inne for å parre henne. Hun var da 5 år, og blitt en meget stabil jakthund både på ryper, skogsfugl, elg, rådyr og annet hårvilt. Hun har ikke vært sjuk eller skadet en eneste dag i sitt liv,  har sterke poter og god matlyst og ikke minst et trivelig gemytt overfor unger, folk og andre hunder. I tillegg har hun flere Cert og vi synes dermed at hun virkelig er verdt å tilføre rasen nye individer. Hun er svært rolig og grei i hus, og har en uendelig jaktlyst, samt en god og tett pels - og så skikkelig bart,da!

Vi kikket en god stund etter hannhund, og valget falt etterhvert på Fjallbrisens Gerry, en staselig herremann fra Mo i Rana. Vi undersøkte prøveresultater, snakket med eier, og hadde en jakthelg og hyttetur sammen. Da var vi helt sikre på at dette var hannhunden vi ønsket å bruke på Nemi. Vi hadde en lang rekke krav til hannhunden, og Gerry imponerte på alle punkter. Han krever en fast hånd, men er meget omgjengelig og flott på alle måter. I tillegg var han fra de blodslinjer vi ønsket inn fra farsiden, så da Kjell og avlsrådet sa ja til parringen var vi veldig glade !

Løpetiden kom selvfølgelig dagen før NM skog som hun hadde kvalifisert seg til. Og da vi endelig skulle til med parring var vi kommet til den 10. September. Genialt.... På dag 14 ville hun enda ikke slippe til Gerry, så vi tok en blodprøve hos veterinær på Mo. Den mente de viste at hun allerede hadde hatt eggløsning og at det var over for denne gang. Det synes vi var merkelig, ettersom hun alltid har vist at hun var klar tidligere, samt at hannhunden vår hjemme ikke viste interesse. Så vi bestilte inseminering samme kveld, men prøvde for en siste gang. Da fikk vi til parring, og de ble også parret neste dag. Dagen etter der igjen, var vår hannhund klar og Nemi viste tydelig at det var hun også..... Så vi parret nok litt tidlig. Siivo har alltid vist oss hvilke dager som er riktige - da spiser han ikke og vokter tispeburet dagen lang.

Siden vi ønsket å vite om vi kunne bruke Nemi for fullt på elgjakta eller ikke, tok vi ultralyd 9. Oktober - da fant de 4 små nøster. Nemi ble ikke brukt på elgjakta i år :-)

Da vi ikke lenger har veterinær her vi bor, ønsket vi å finne ut av hvor mange valper hun hadde i magen, for å være sikre på at det ikke ble liggende igjen en valp som hadde satt seg fast. Nemi var selv en stor valp, så vi ville ikke ta noen sjanser med Go'pia vårres.

Dagene gikk og vi begynte med temperaturmåling når terminen nærmet seg. Søndag, to dager før termin var temperaturen nede i 36,9 grader. Da var vi sikre på at fødsel nærmet seg. Mor flyttet inn på valperommet på flatseng og ventet utålmodig uten at noe skjedde. Temperaturen var veldig varierende og lå mellom 37,6 og 37,0 grader. På dag 64 dro vi derfor inn til dyreklinikken på Fauske for å få henne undersøkt. De fant godt liv i alle valper med hjertefrekvens over 180, men ingen antydning til åpning. Det ble diskutert om termindato på bakgrunn av dårlige røntgenbilder på dag 48 og hennes oppførsel rundt parring. De mente da at hun godt kunne ha tatt seg et par- tre dager etter siste parring og ikke var fullgått enda. Ny sjekk på dag 65. Ingen endring. Vekt viste 34,5 kg og livvidde var 82 cm. Vil ble enige om å sette opp keisersnitt neste dag. Vi dro hjem og pakket klart til å ta vare på mor og barn, noe som senere skulle vise seg å bli avgjørende for at det gikk bra med valpene.

kl 22 dag 65 ble temperatur målt til 37,0 og hun begynte med pesing, tissing og uro. Kl 8 dag 66 var temperatur 36,8 og fødsel var helt tydelig igang. Veterinær ønsket ikke å utføre keisersnitt når fødsel var kommet igang. kl 12 ringte vi tilbake for å høre hva de syntes, ettersom temperatur ikke var stigende og utblokking hadde foregått siden kl 22 kvelden før, samt at valpene var antatt store ut fra ultralyd. De mente at det ikke var noen fare, og vi slo oss til ro med det. Kl 16, ser jeg at magen hennes strammer seg i en topp et par ganger, men ikke noe press eller trekninger ellers. Temperatur er nå 37 grader. Kl. 16:30 vil Nemi ut igjen, og hun blir luftet i bånd. Hun tømmer seg igjen og tisser flere ganger. Så setter hun seg og presser som hun må tømme seg igjen, gir opp vi går inn. Når hun skal legge seg i kassen ser jeg plutselig en blære bak og noe som ser ut som et bliss inni ! Synet varer et brøkdel av et sekund, Nemi legger seg ned og ingenting skjer..... Så kommer det plutselig masse irrgrønn guffe ut - morkaka er løsnet ! Nå gjelder det å få ut valpen om vi skal berge denne og de andre valpene! Alt er gjort klart ved siden av valpenkassen, så hender blir vasket i en feil og spritet etterpå, før jeg forsiktig fører to fingre inn i henne. Jeg kan ikke kjenne eller nå i valpen -den er glidd inn !  Jeg roper på Ørjan at han må starte bilen fort som f... samtidig som han ringer veterinærvakta i Misvær, 45 minutters bilkjøring unna. Ute herjer snøstorm og det er glatt. Og vi vet at vakta i Misvær kun har sine to hender og sin kunnskap å hjelpe seg med....Hund og utstyr som er ferdigpakket blir hevet inn i bilen, og jeg setter meg bak i buret for å holde øye med Nemi. Storesøster er barnevakt og bestemor blir tilkalt undervegs.

 

Så starter turen over fjellet i snøføyka. Vi er sikker på at valpen er dødsdømt begge to, og det blir lite sagt undervegs. Nemi har tydelig vondt, men ingen pressrier er å se. På kommunehuset i Misvær står veterinær og en hjelper klare for å hjelpe. Vi går raskt inn og tar med et tykt teppe til Nemi så hun slipper å ligge direkte på det klade gulvet. Hun blir undersøkt, men ingen valp kan kjennes. Vi forklarer problemet med valpen som ikke vil ut og manglende veer. Hun har knapt noen synbare trekninger. Før vi kom hadde veterinæren ringt opp vakta i Bodø, da hun selv var "ku-dokter" som hun selv sa, og dessuten ikke hadde noe slags utstyr å hjelpe seg med. Sprøyte med kalsium og oxytoksin blir satt etter å ha sjekket at valpen heller ikke nå kan nåes, men at det er full åpning. Ingen tenger var små nok, og saueslynga passet heller dårlig....

Etter ca 15 minutter begynner Nemi å presse litt. Jeg stiller meg over og presser magen opp og bak, mens veterinæren prøver å nå valpen, som vi alle vet må ut NÅ. Hun prøver og prøver, og sier plutselig - denne er det jo liv i ! Vi blir enda mer oppsatt på å få den ut, og etter en halvtime lykkes hun endelig å få tak og drar ut valpen. Nemi er forvirret og stresset og skjønner ikke helt hva som har skjedd, og hun vil helst gjemme seg under skrivebordet. Hun legger seg imidertid ned, og etterhvert blir hun litt mer interessert i valpen. Valpen ble straks befridd for hinna, massert og tørket ren og var veldig vital. Nå var valp nr to på tur. Denne trengte også litt hjelp og fikk samme behandling som den andre. Valpene ble holdt varme innenfor jakken til hjelper og Far, inntil varmeflasken vi hadde med ble fylt opp. Flyburet vi hadde med var dekt med mye håndduker, varmeflaske ble lagt inn og varmereflekterende duk ble lagt over. Da ble det riktig så lunt der, selv om det var kaldt på kontoret. Det kom etterhvert tre valper til, som hun klarte å presse ut selv. Og alle fikk die litt vekselvis med at de fikk varme seg i "teltet" sitt. Mikrobølgeovn hadde de ikke der, så risposene fikk vi ikke brukt. Bra jeg hadde en varmeflaske i reserve, mange håndklær og tepper, jervenduk og førstehjelpsduk. Veterinær undersøkte og mente det var tomt. Hun ba meg kjenne, og jeg mente jeg kjente minst en til. Hun satte da en sprøyte til med oxitoksin. Det kom endel veer, men ingen valp kom ut. Hun kunne heller ikke kjenne noe inne i tispa med fingrene. Nemi roet seg og de små fikk die. Hun hadde funnet seg i all hardhendt behandling uten å kny, selv om det måtte ha vært en forferdelig påkjenning med kjøretur, ukjente omgivelser, smerter og tvinges til å stå oppreist når hun helst ville legge seg.... Flinke,tålmodige Nemi vår ! Vi fikk kjempeservice på kontoret i Misvær, og fikk servert drikke og noe å bite i undervegs. Nemi fikk vann med litt tilsetning for å få krefter.

Vi dro hjem i varm bil samme vei vi kom i snø og uvær. Flere biler hadde kjørt av veien i uværet "Hilde", men heldigvis ingen som sto i veien for at vi skulle komme oss hjem. En halv time etter vi kom hjem,kom det plutselig et par sterke veer og en ny valp kom ut ! Frisk og flott og vital. En jente! Like etter kom det jammen meg en til ! Nemi var helt utslitt nå. Vi skiftet i valpekassen sånn at det var tørt og fint, veide valpene og la dem til så de fikk die. Nemi fikk vatning, dvs lunket vann med malt kjøtt og vom. Senere fikk hun en posjon mat og ble luftet. Mor og barn sovnet fornøyd. Vi fulgte med til klokka var 03:00, men alt var fredfylt. En av oss la seg derfor ved siden valpekassen på flatseng i fall det skulle skje noe. Kl 07:00 finner vi dessverre en død hannvalp i et hjørne av kassen. Nemi hadde ikke hatt krefter til å ta seg av denne, og den lå fremdeles i posen sin, stakkar! En kjemepfin og stor hannvalp med nydelig tegninger. Alt foregikk så stille at cinikke våknet selv om vi lå like ved siden av valpekassen.

Hvis vi hadde hatt veterinærvakt med utstyrt kontor og erfaring med hund, hadde vi kanskje kunne berget denne fine tassen også. Det må være veldig frusterende for en nyansatt dyrlege å ha vakt og ha så lite å hjelpe seg med. Men utrolig dyktig var ho, som ikke gav opp å få ut den første valpen. Så tusen takk for å ha berget denne Og de andre 6 !  Hadde hun gitt opp og sendt oss videre til Bodø med en time ekstra kjøring, hadde vi garantert mistet iallefall en av de første. Hadde vi hatt tilgang til røntgen, hadde vi visst hvor mange som var igjen, og ikke gitt oss før sistemann var ute. Alle valper er store og flotte, og virker vitale og friske. Men hadde vi ikke hatt utstyret klar og med, er det ikke sikkert vinhadde berget dem i uvær og kulde.

Nå et døgn etter, ser alt ut til å gå bra med mor og valper. Det er stille i valpekassen, Nemi vasker og gir melk, og er bare ute som snarest for å gjøre sitt fornødne. Vann gir vi henne i kassen, mens mat inntaes fire ganger dagen utenfor, mens vi skifter i kassen.

Nemi sin løpetid og fødsel denne gangen har iallefall lært meg at ikke alle følger boka, og at det er viktig å stole på sin egen magefølelse. Viktig å gjøre alt klart i forveien og gjøre avtaler med veterinærvakt i god tid,slik at de er forberedt om de skulle behøves. 

Beskrivelse